onsdag 26. desember 2012

Agent Ukjent - "Det første Oppdraget"


En utfordrende jobb...
Fra A4 til 007 ..Det hele startet i april 1993. 23 år gammel og helt uvitende om det livstruende Oppdraget som ventet meg. Selve Oppdraget.
Jeg hadde jobbet i seks måneder i et telemarketing firma, og gjorde en god jobb ...
og trivdes godt med de utfordringene som jobben gav. 

Fordi vi ofte hadde flere forskjellige kampanjer rettet mot samme kundegruppe, måtte vi noen ganger operere under pseudonymer ... god trening for en potensiell agent. Men i løpet av et par uker ble ting virkelig forandret på jobb...
Jeg begynte å miste grepet om jobben. Vi fikk en litt annen type arbeidsoppgaver, og etter en opprivende krangel med en kollega, bestemte jeg meg for å slutte i jobben umiddelbart. Det skulle vise seg å bli mer dramatisk enn jeg kunne forestille meg.
Jeg hadde et godt forhold til en av mine sjefer ... en kvinne som i tillegg til å lede telemarketing-avdelingen også jobbet som psykolog. Hun skjønte at noe var alvorlig galt, og vi planla en privat konsultasjon hjemme hos henne uken etter at jeg hadde sluttet i jobben.

"Signs ..." 

En venn kjørte meg tilbake til Oslo igjen den ettermiddagen jeg skulle møte min tidligere sjef. På Oslo´s beste vestkant, i Eilert Sundt´s gate på Frogner. Jeg la merke til det allerede på vei innover ... noe var veldig galt. Heldigvis hadde jeg med meg notisblokken min slik at jeg kunne dokumentere alle de unormale hendelsene jeg observerte gjennom bilvinduet. Hmm ... hvorfor snudde bomring-vakten seg så brått bort når vi passerte? Hva i all verden gjorde to personer på én og samme sykkel? Og hvordan kunne det være mulig å bruke lyse røde støvler sammen med en lys brun frakk? Veldig mystisk. Garantert viktig å merke seg, slik at jeg kunne tolke betydningen av disse observasjonene på et senere tidspunkt.Da vi kom til min tidligere sjef sin adresse avtalte jeg med min kompis å møtes igjen om en time. Da jeg gikk opp trappen, var jeg en helt annen person enn jeg var for mindre enn én uke siden. Jeg var ikke på vei til denne psykologen for å få hjelp. Jeg var her på et Oppdrag. Noe måtte løses. Noe viktig. Noe som var av avgjørende betydning for menneskeheten. Intet mindre. Selvfølgelig var oppdraget hemmelig, også for hovedpersonen. Agent Ukjent.

"I sofaen med fienden ..."

Vel inne hos sjefspsykologen, ble jeg tilbudt en kopp te. "Helt fint for meg, tekoppen kan godt stå på bordet foran meg, men hvis du tror du skal klare å forgifte meg på første forsøk, må du tro om igjen...". Jeg så leppene hennes bevege seg, men hørte svært lite av hva hun sa. Agent Ukjent var i tvil: Var denne kvinnen venn eller fiende? Var hun en av De Onde, en del av konspirasjonen mot menneskeheten? De som hadde produsert stoffet som ville gjøre folk flest til tanketomme roboter som blindt adlød ordre, medikamentet som ville utslette alle typer følelser i alle organismer. Blandet i drikkevannet, slik at ingen ville merke noe før det var for sent. Eller var hun en av De Gode? Det ble plutselig klart for Agent Ukjent. Telemarketing-jobben var en del av en større plan for å gjennomføre dette viktige Oppdraget. En slags forberedende fase. Min tidligere sjef og jeg sto i ledtog med hverandre, selv om vi ikke var klar over det. Iscenesatt av noen av de mest standhaftige og kraftigste motstandere av De Onde. Tid ble et ullent begrep, men etter omtrent en halv time følte jeg at jeg hadde fått nok. Her var ikke mer å hente, og oppdraget måtte fullføres ... nye steder måtte utforskes. Jeg rev meg løs og gikk ut på gaten igjen.

"Walk the line ..."

Først ble Agent Ukjent i tvil om hvilken vei han skulle gå ... men han visste én ting klart: Han måtte komme seg bort fra denne delen av byen så fort som mulig. Her var det for mye ondskap.
Han gikk i retning nord-øst.
Mot Homannsbyen ... bena begynte nærmest å gå av seg selv, som om han var styrt av noe eller noen. Kanskje var det en ny type teknologi som hadde blitt plassert i skoene hans... en slags innretning som brakte ham hvor oppdraget krevde at han skulle gå?  


Selv ikke lovens håndhevere kunne
man stole på...
Hjertet banket i brystet ... det vil si: Han kunne fornemme graden av ondskap i alle deler av byen han passerte gjennom ... hjerterytmen fungerte som en indikator på hvor mye ondskap som eksisterte i en radius på ca 100 meter. Etter å ha besøkt de fleste bydeler på østsiden av Oslo, var kroppen hans veldig sliten. Agent Ukjent var nå i nærheten av huset til en bekjent, og noe inne i ham fortalte ham at han skulle søke tilflukt fra det onde der.
Han ble møtt av en noe forskrekket venn ... som
straks så at noe var alvorlig galt. Men når Agent Ukjent så denne reaksjonen, ble han i tvil om sin venns sympati ... alt om oppdraget måtte fortsatt holdes strengt hemmelig ...

 
(Fortsetter i "Agent Ukjent - Inn i Løvens Hule" - KOMMER SNART!)